TILBAKE TIL BLOGG.NO

Jeg har valgt å gå tilbake til min gamle blogg på blogg.no
Håper dere vil fortsette å følge bloggen min videre der.

WWW.LIVETSROSE.BLOGG.NO

WWW.LIVETSROSE.BLOGG.NO

WWW.LIVETSROSE.BLOGG.NO

WWW.LIVETSROSE.BLOGG.NO

WWW.LIVETSROSE.BLOGG.NO

 

Life is like an ocean. It can be calm and still or rough and rigid. But in the end it’s always beautiful.

Fire fotoblogger jeg anbefaler:
Synne Myrvold
Sunniva
Hilda Bordahl
Mariell

Fire sanger jeg liker for tiden:
Azuro – Toca me (video edit)
Alina Devecerski – Flytta på dej
Sirkus Eliassen – Æ vil bare dans
Superchick – Courage

Fire filmer som er verdt å se:
- Veronica decides to die
- Masters of horror: Cigarette burns
- Inside
- Babycall

Fire steder jeg vil besøke:
Aix-en-provence,  Frankrike
Bangkok,  Thailand
Agra, India
Shanghai, Kina

Vi blogges :)
(Alle bildene er linket)

Ikke prøv å trykk meg ned, nå som jeg er sterk

Mennesker; vesner som jeg ikke forstår meg på. Hvorfor skal vi alltid måtte såre hverandre så mye?
Jeg er lei av mennesker som sårer. Lei av at folk alltid skal prøve å trøkke meg langt ned i gjørma,
når jeg endelig har det bra. Jeg er sterk nå, sterk nok til å mestre livet mitt. Så kom ikke her, og prøv å ta fra meg DEN
gleden.

Ting føles så bra nå for tiden. For en gang skyld kan jeg si at jeg er LYKKELIG. Eller i hvert fall noe i nærheten av lykke.
Jeg har vel sagt før at LYKKE er ikke det riktig ordet for meg, men glad er jeg i hvert fall for tiden.
I går var jeg ute med Silje, Marita og Håkon. Jeg er så utrolig glad for at jeg har blitt kjent med dem. Endelig har jeg
fått venner også. Venner som forstår, som jeg kan prate med alt om (de har til og med like ille koffert-humor som meg).
La Vita è bella – Livet er herlig

Blogginnlegget startet med noe negativt. Jeg skrev om det å bli såret, det å føle seg tråkket på. Det er heldigvis ute
av tankene mine nå. Noen ganger hjelper det rett og slett å få skrevet det ned. Hva skulle jeg gjort uten skriving?
“The role of a writer is not to say what we all can say, but what we are unable to say. “

Planer for dagen i dag:
- Redigere flere av bildene jeg fotograferte på photoshooten med Elin på mandag, og noen fra photoshooten med Marita
i forrige uke.

- Lese litt mer Sagaen om isfolket.

- Kanskje skriver litt mer på en av novellene mine, jeg har jo ca. fem påbegynte noveller, så da er det jo litt lurt å få gjort de
ferdig.

- Være på data gruppa som jeg er på hver onsdag. Der er vi fem personer med Aspbergers. Gleder meg til å treffe de andre
igjen, siden vi ikke har møttes noe i sommer.

- Se noen gamle hotel cæsar episoder på tv2 sumo.

Vi blogges!

Inspirasjon, en mandags morgen

Inspirasjonsbilder. Vakre bilder. Annerledes bilder. Likte du dem?

Uten å vite hvorfor

“Uten å vite hvorfor”

Jeg er så rastløs
Usikker
Vet ikke hva som er rett mer

Jeg drømmer om en fremtid
Der håpet er til stede
Der gleden brer seg rundt meg
Men det er kun i mine drømmer

Jeg forblir evig forlatt
Sittende her i mørket
Uten å vite hvorfor

Gammelt dikt, og gammelt bilde. Håper du likte det!

Looking for love

Fotografier. Fotografier jeg ble halvveis fornøyd med. Tycks?

En ekte skjønnhet i et vakkert lys

Eline, du er nydelig <3
(Fra photoshoot i går)

På en gammel kirkegård

Noen bilder jeg tok for lenge siden på en gammel kirkegård i Kragerø. Jeg synes de ble litt fine. Jeg liker jo veldig godt
gamle kors med figurer og slik på, og disse gravstenene her er jo unike.

Gleder i min hverdag

Tenkte jeg ville ha et glad-innlegg, så kan dere få et lite innblikk et det positive i hverdagen min også. Små og store ting
som jeg setter pris på, eller gleder meg til.

Først av alt så gleder jeg meg jo ubeskrivelig mye til å begynne på skolen igjen. Riktig nok gleder jeg meg ikke fullt så mye
til å stå opp klokken 6, men det går seg jo til etterhvert.

Jeg gleder meg også veldig til høsten, når de vakre fargene kommer i naturen. Siden fotografering ligger mitt hjerte
nært, er det alltid “stas” når årstidene skifter :)

Jeg er glad for at jeg kom meg helskinnet gjennom denne sommeren, med tanke på alt jeg har gått gjennom i sommer
burde jeg vel være takknemlig for at jeg sitter her å skriver dette. Takk til livet, som ga meg nok en ny sjanse.

Noe annet som jeg setter veldig pris på nå, er bøker. Jeg har begynt å lese Sagaen om isfolket, og jeg begynte på bok nr. 3
i natt. Det er en helt fantastisk serie, jeg ble helt trollbundet fra første kapittel. (for dere som har lest serien, kjente dere
kanskje igjen det som tittelen på første bok.) Så de neste dagene skal jeg lese meg gjennom den 47 bøker lange serien.

Jeg gleder meg til de neste årene, da skal jeg mye ut å reise, som jeg har skrevet om tidligere. Jeg klarer nesten
ikke vente med å dra ut i verden. Tenk på alle de flotte fotografiene jeg kan få på mine reiser!
DET er det jeg gleder meg mest til med å reise. Fotografier er min måte å bevare minner på.

Jeg gleder meg også veldig til filmene fra cdon.com som jeg har bestilt kommer. Det er ca. 20 filmer. Skrekkfilmer!
Jeg elsker skrekkfilmer, thrillere og grøssere.

Noen små og noen store gleder, i min hverdag. Og en annen stor glede for meg er jo også denne bloggen her,
muligheten til å kunne dele stort og smått om min hverdag om mitt liv, med alle som vil lese. Det er moro å blogge,
det gir meg utrolig mye.

Tilbake i hverdagen med et blikk fremover, mot det ukjente

Da er jeg tilbake etter en ukes pause fra bloggen. Nå har jeg endelig kommet meg hjem igjen til Kragerø, og psyken er
stabilisert for denne gang. Jeg håper virkelig jeg klarer å holde meg unna innleggelser i nærmeste fremtid.
Nå er det bare litt over en uke til skolen begynner, jeg kan nesten ikke vente! Jeg gleder meg så til å komme i gang igjen.
Jeg var jo trossalt innlagt i nesten hele forrige skoleår. Jeg savner å lære nå, jeg føler meg som en tørr plante som bare
vil suge til meg så mye kunnskap som mulig nå.

Det er så mye jeg vil gjøre i fremtiden, nå som jeg ser lyst på ting. Jeg har noen små mål for meg selv, ting som jeg vil
gjøre, ting jeg vil oppleve:

Noen ting jeg vil gjøre/oppleve de neste fem årene:
- Lese alle margit sandemo’s bøker (her snakker vi om ca. 200 bøker).
- Ha en boksamling på minst 3000 bøker.
- Sende inn diktene mine til et forlag, og håpe på å få utgitt en bok.

- Fullføre videregående skole med bra karakterer.
- Bli bedre i engelsk.
- Gå på folkehøyskole, på en fotolinje.

- Reise til Thailand og Kina.
- Reise til Egypt og flere steder i Hellas.
- Reise til Island, Finland og Tyskland.

- Bli flinkere til å trene oftere, og hardere.
- Slanke vekk minimum 25 kg.

Jeg har tenkt mye på det med blogging i det siste, jeg har vurdert å slutte å blogge, men har til slutt tatt den fornuftige
beslutningen at jeg fortsetter. Jeg klarer ikke å leve uten bloggen, det betyr så uendelig mye for meg å skrive ut til dere.
Jeg får riktignok ikke så mye tilbakemeldinger av dere som jeg gjorde på den forrige bloggen, men det kommer seg vel
forhåpentligvis etterhvert. Kommenter kjære lesere, det gir meg mer motivasjon til å blogge.

Sommeren er snart over

Juli går for alvor mot slutten, og det nærmer seg skolestart.Litt over 2 uker til jeg igjen skal få noe ny kunnskap inn i
hjernen. Det blir godt. Jeg gleder meg virkelig til skolestart. Rutiner. Lesing. Lesing. Og atter lesing. Det blir fint.
Jeg trives god med skole, elsker å lære. Det blir herlig å komme i gang igjen. Nå lengter jeg ganske etter å
begynne igjen.

09.April.2012

“Be an angel to someone else whenever you can,
as a way of thanking God for the help your angel has given you. “

Noen gamle kirkegårds bilder. Jeg liker dem. Liker du dem?

The sadness when the rain hits my face, can not be described

Stillheten. Det triste. Det jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive ordentlig. Det er så mye som skjer i hodet mitt for tiden,
og det eneste stedet jeg klarer å få ut noe av min smerte, er med bloggen. Jeg håper virkelig ikke jeg skremmer vekk
dere lesere ved å skrive det jeg skriver, jeg er bare meg selv – ærlig og alt for åpen.

Dagene går sakte for tiden. Det er lange dager. Lange timer. Jeg kunne ønske jeg kunne fått EN NATT med ordentlig søvn.
Jeg sovner sent, vanligvis mellom 3 og 7. Jeg trenger mye søvn, men jeg får ikke sove. Hjernen går på høygir. Fullstendig
høygir. Jeg får ikke fred et sekund.

Jeg kikker ut av vinduet, ut i mørket. Jeg kunne nesten ønske jeg kunne spolet tilbake, til da jeg var et barn. Uskyldig,
bekymringsløs og glad. Men ting ble annerledes, jeg var ikke ment til å være den uskyldige. Bekymringene kom tidsnok.
Gleden kommer og går.

Jeg hører på de samme sangene om og om og om igjen. Dag ut og dag inn. Courage av Superchick, Wild horses av
Natasha Bedingfield og Hello av Evanescence. Deppe sanger, sanger som gjør meg vondt. Sanger som får meg til å tenke,
sanger jeg er avhengig av.

“Wild horses” får meg til å lengte til et sted jeg ikke vet hvor er, et trygt sted. Lengte etter frihet.
Etter håp. Den får meg til å lengte etter høsten, den vakre høsten – da jeg kan sitte ute i kald vind, og la vinden blåse vekk
mine bekymringer.

“Hello” får meg til å rope om hjelp. Den får meg til å skrike av smerte. Gråte. Det er en vond sang, en sang som får det til
å stikke i hjerte. En vakker sang.

“Courage” får meg til å gå til speile. Den får meg til å tenke enda mer på hvor forferdelig stygg og feit jeg. Den får meg
til å ville slutte å spise. Jeg vil sulte meg når jeg hører den sangen. Den får meg til å forstå hvor lite perfeksjon det finnes
over meg. Det er sangen jeg hører mest på. Den gir  meg viljestyrke, mot til å fortsette. Fortsette kampen mot det stygge.
Det fæle jeg ser hver gang jeg ser refleksjonen av meg selv. Det som er under forandring.

Musikk er kraft, musikk er styrke. Musikk er energi. Jeg hører for mye på musikk. Det hjelper meg, det ødelegger meg.
Det får meg til å smile, det får meg til å juble av glede inni meg. Det får meg til å gråte, skrike, hyle i smerte.
Musikk er mitt verktøy.

Jeg hører på musikk til en hver tid. Når jeg prøver å spise mindre, hører jeg på musikk. Når jeg gråter, hører jeg på
musikk. Når jeg skader meg selv, hører jeg på musikk. Når jeg planlegger ting jeg ikke bør planlegge, hører jeg på
musikk.

Dette har vært et klageinnlegg. Mange vonde tanker har funnet veien til papiret. Det var godt å skrive
dette blogginnlegget. Jeg vet ikke helt hvordan det blir med blogging fremover. Det kan hende jeg
tar steget. Det store steget til å bli innlagt, til å få hjelp og få ordnet opp i ting – en gang for alle.

Cold blue

Noen gamle naturbilder som jeg hadde på den andre bloggen. Synes i grunn de er ganske fine, spesielt de to nederste.

The nature is a big part of my heart

Naturen er vakker. Naturen betyr alt for meg. Alle disse vakre vekstene, de vakre blomstene, de ubeskrivelig flotte
trærne. Naturen er så vakker. Så farlig vakker. Den betyr alt for meg. Den er det eneste jeg har igjen…

Every rose has its thorn

Livet er som en rose.
For det kan være vakkert og ubeskrivelig fint, 
men ser du nærmere på roser,
ser du at de har torner og kan stikke.

På samme måte som roser
kan livet virke utrolig vakkert noen ganger.
Men om man går dypere og ser nærmere etter vil du se noe annet.
Roser er vakre helt til du stikker deg på dem…

Samtidlig som ting i livet kan virke greit,
helt til du møter motgang og ser de negative sidene av ting.

Derfor er det selvfølgelig viktig og fokusere på det positive ved en hver ting,
Siden det alltid finnes noe negativt også.
Men på samme måte må man ikke bli for blendet av ting som er bra,
at man faktisk glemmer at det er en risiko for at de vonde tinga oppstår.
Det er utrolig hvor mye en så enkel ting som en rose faktisk kan få meg til å gruble så mye!

Jeg har det med å gruble veldig mye.
Jeg er en tenkende person som setter spørsmål ved alt!
Det er et tips jeg har til deg. Nemlig at du burde gruble over ting.
For kanskje ikke det har noe å si der og da,
men i ettertid kan de svara du finner ha stor betydning for de valgene du tar.

Men på en annen side, ikke gjør som meg!
Ikke gruble deg i hjel.
Det er en hvis grense for hvor mye det faktisk er sunt å gruble på ting,
uten at man blir gal av det.
Så folkens: tenk mye over ting,
men sett en stopper for når nok er nok.

“Meningen bak bloggnavnet”, som jeg skrev på den andre livetsrose-bloggen min. Det er to år siden jeg skrev det ca.
Tenkte jeg ville dele det med dere bare, i nattes timene.

Every time our eyes meet

Every time our eyes meet…

…I cry

Because your are too beautiful…

…for this terrible world

Can’t you see it in my eyes?

Kan du ikke se det i mine øyne?
Smerten jeg bærer på…

Jeg kunne ønske noen kunne se, hvordan jeg egentlig hadde det.
Folk er blinde. Naive. Godtroende. Fuck off

Jeg er lei, lei av å ha det vondt. Lei av å ikke strekke til. Lei av å sitte å klage hele tiden. Jeg håper ting blir bedre.
Jeg håper virkelig det.

To dager gamle bilder fylt med tanker

Jeg har vært tankefull de siste dagene. Tankene tar liksom aldri slutt. Det er fullstendig kaos oppi topplokket. Hjernen
min går på høygir. Men jeg har hatt en flott sommer, en veldig fin sommer tross all elendigheten :)
Jeg gleder meg til skolen begynner igjen. Det er jo ikke så veldig lenge til nå.

Planer for resten av sommerferien:
Spille mye The sims 3
Fotografere og redigere mye bilder
Lese ut noen av de påbegynte bøkene
Skrive litt mer på novella om Miranda
Dra til Sverige å shoppe
Se et dusin skrekkfilmer (eller mest sannsynlig mer)

<3

Beauty from pain

Jeg sitter å kikker ut av vinduet. Solen skinner fremdeles, men det er kun været. Det er ikke stort med sol i mitt hjerte
for øyeblikket. Jeg har tenkt mye i dag. Alt for mye. Jeg sov ikke i natt, ikke et sekund. Jeg fikk riktignok et par timer
på øyet i formiddag, men det var det eneste. Hodet mitt suser videre, hjernen går på høygir.

“Intet er farlig for mennesket, uten fienden i hans eget indre” sa en gang Camilla Collett. Jeg kunne ikke vært mer enig.
Jeg har en fiende i mitt indre, en mørk stemme som vil meg vondt. En kraft som kan få meg til å gjøre forferdelige
handlinger. Jeg har kontroll, men vet ikke hvor lenge. Jeg burde vel kanskje vært innlagt fremdeles. Men jeg vil ikke.
Jeg vil tørre å føle på følelsene mine, kjenne på livet. Tørre å leve.

Jeg har tenkt mye de siste timene. Tenkt på livet. På fremtiden. Hva skal det bli av meg? Jeg er så ustabil som det går ann
å bli. Men jeg har mål. Jeg har fremtidsplaner. Jeg vil ha et innholdsrikt liv. Det vet jeg at jeg kommer til å få.
Til høsten skal jeg gå første året på videregående i Kragerø om igjen. Jeg var nesten borte hele året i fjor, på grunn av
innleggelser, depresjoner, håpløshet og dystre tanker om livet. Det skal ikke bli slik i år. Jeg må lære meg å holde ut.
Lære meg å klare å kjenne på vonde følelser uten at ting går galt.


Jeg sitter å kikker på blomsten på bildet over. En sort blomst. Mørk. Uten håp. Er det håp for meg?
Jeg lytter til Courage av Superchick. Den har gått stått på repeat den siste timen. Den er vakker. Vakker, men trist.
Jeg har akkurat lagt fra meg en bok på skrivepulten. Jeg har lest en stund nå. Lest i Ann Heberlein’s Jeg vil ikke dø, jeg
vil bare ikke leve. Den er også vakker. En vakker, trist, ubeskrivelig godt fortalt historie. Om angst. Mye angst.
Jeg har lest åtti sider. Jeg har lest den mange ganger før. Jeg kommer til å ha lest den ferdig senere i kveld.
Den gir meg en trygghetsfølelse. En følelse av at noen forstår. At jeg ikke er alene om å føle, den smerten jeg føler.


Vanligvis når jeg er innlagt, tar jeg med meg noen bøker. Det er som regel norges lover, en tilfeldig bok,
og “Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve”. Den har blitt en del av meg. En trøst. En trygghet.
Det er en bok som fascinerer meg. Den sjokkerer. Jeg føler meg forstått. Og misforstått. Hun er ikke som meg,
vi kan ikke sammelignes. Men likevel har vi noe til felles. En felles smerte.

Jeg skal dra på biblioteket i morgen tidlig tror jeg. Jeg vil lese. Lese om psykologi. Psykiatri. Bøker fra virkeligheten.
Faglitteratur og skjønnliteratur. Det kommer til å bli en fin dag i morgen.

Vi blogges senere. Det var godt å få ut noen tanker nå.
“Møter du veggen får du hilse fra meg.” - Dag Evjenth