Det står noen pene roser å kikker på meg, jeg fikk dem av mamma tidligere i dag. Rosene varmer mitt hjerte, jeg
elsker roser! Jeg setter meg ned ved bordet, maten er klar. Jeg har dekt pent på og har mye godt foran meg.
Klementin juice, ananas saft/juice, hjemmelagd iste. Deilig kylling i tandoori. Jordbær. Melkebart-sjokolader, ananas
og mini brownies. Noe sunt og noe usunt, en fin blanding.
Jeg sitter ute på terrassen å nyter livet. Spiser og koser meg, er så glad for at jeg endelig har sommerferie.
Dette skal bli en fin sommerferie, mange flotte opplevelser og mange fine motiver å fotografere. Jeg gleder meg!
Gladmusikk spilles fra min lille Macbook Air, og bilderedigering holder jeg på med mens jeg spiser. Livet er herlig!
Jeg ser nok en gang på de vakre rosene, sitter å filosoferer over livet. Vinden blåser mot meg…
Tandoori’n var kjempe god, det er en av mine favorittretter.
Deilig er det med frukt også, jordbær er jo så sunt og godt. Jeg elsker jordbær!
Et godt måltid, fin musikk, deilig temperatur ute.
Det begynner å skye over nå, skyene blir mørkere, trekker seg sammen – nærmer seg meg.
Jeg kjenner det er kaldere i luften, de vonde tankene slår i mot meg. Skammen.
Jeg kikker nedover skyggen av meg selv, en stygg kropp. Jeg ser på alle arrene mine, alt fettet. Det gjør vondt å se.
Dette som virket som om det skulle bli en flott kveld, snudde så fort om.
Vinden blåser kraftigere, en tåre triller nedover mitt kinn. Sangene fra dataen spiller ikke lenger gladtoner,
sangene som står på random blir tristere og tristere…
(Et bilde fra en tidligere photoshoot med Elin)
Du kan se smilet rundt min munn, men kan du se smerten i mine øyne?
Jeg krøller meg sammen som en ball, trekker dynene lengre opp. Jeg sitter å gråter i sengen nå. Det gjør vondt å
leve. Det gjør vondt å spise. Det er smertefullt å tenke på at jeg bare blir feitere og feitere, styggere og styggere
for hver dag som går. Jeg savner den gangen jeg var tynn jeg. Den gangen jeg følte jeg hadde en verdi.
Nå føler jeg meg bare verdiløs.
Jeg prøver å si til meg selv hver morgen jeg står ved speilet at jeg er fin som jeg er, men innerst inne tror jeg ikke på
det jeg sier til meg selv. Jeg prøver å tenke at jeg aksepterer meg selv for den jeg er, men sannheten er jo at jeg ikke gjør
det. Hvorfor skal det være så vanskelig å leve? Hvorfor kan jeg ikke for en gang skyld klare å holde meg på toppen av
en bølgedal? Hvorfor må jeg alltid falle ned til bunnen når jeg først er på topp…
Jeg føler meg som et spøkelse, med et hjerte som slår. Hvorfor kan jeg ikke bli et ordentlig spøkelse.?
Det gjør så vondt å leve akkurat nå. Jeg kunne ønske hjerte ikke slo mer noen ganger…
0 Svar til “I feel like a ghost with a beating heart…”